Vafler, kaffe og angst!?


I dag var dagen vi skulle på Capralhaugen omsorgsbolig og underholde de som vet like godt som oss i Lyset i hverdagen om hvordan det er å ha vanskelige utfordringer. Der skulle vi lage vafler og kaffe for de som ville ha.

Jeg satte meg i bilen til Aleksander, spent og nysgjerrig på denne dagen.

"Det føles jo godt og gjøre noe godt for andre", tenkte jeg og prøvde å legge den nervøse meg til sides.

Aleksander trygget meg på turen til de andre.


Da vi kom frem til resten av gjengen boblet det med takknemlighet og glede i meg. "For noen fantastisk fine og støttende mennesker jeg har rundt meg" tenkte jeg for meg selv.

"Lyset i hverdagen gjør mitt liv en del lettere å leve".

Jeg tror faktisk at jeg allerede har funnet venner for livet der. Da vi alle hadde møttes på samlingspunktet satte vi oss i hver vår bil og turen gikk til Capralhaugen.

Når vi kom frem var alle i godt humør og vi fra Lyset i hverdagen tok opp tråden med hverandre.

Og så var det dags å steke vafler. Ragnhild tok på seg oppgaven om å lage røren. Og plutselig tar hun feil i hvilken knapp hun skal trykke på så det ble røre over hele henne og litt på meg også. Det lo vi godt av! Torbjørn (politiker) lo godt også og fikk det med seg på film.

Ragnhild ble full av vaffelrøre, ga henne beskjed om at hun burde holde seg unna kjøkkenet ;)

Vi fordelte oppgavene, de fleste ble med ut imens jeg var igjen inne som kaffekoker og vaffel lager. Etter hvert så rullerte vi på oppgavene. "Trude" som mest hadde vært ute sammen med de andre deltakerne ville også være med og lage vafler, hun syntes det gikk for sakte.


Så hun skulle til å lage så mange vafler som mulig på kortest mulig tid. Hun ga heller ikke opp vaffeljernet som vi andre ikke mente funket, men "Trude" fikk det til.


She's not a quitter!

Hun og "Didrik" hadde vært ute og kostet hele parkeringen for at de i omsorgsboligene skulle kunne sitte ute og nyte solen. Og det var det også mange som gjorde. Det ble flere vafler bestilt enn det vi fikk til å lage på den lille tiden som var.

Jeg selv begynte og føle på angsten så jeg trakk meg litt i bakgrunnen. Plutselig kom en av pleierne og spurte om jeg kunne servere noen ved et bord. Jeg tok oppgaven med åpne armer.


Tusen takk til alle beboerne som ville bli kjent med oss!

Imens jeg serverte kom jeg i snakk med en mann som gjorde stort inntrykk på meg. Han var der pga hjerneslag. Bare noen og 60 år gammel.


Etter dette dro jeg tilbake til stedet jeg kom fra. Angsten ble min overmann og tok over. De andre ble igjen. Alle var like flinke til det de gjorde og det tror jeg virkelig de i omsorgsboligene satte stor pris på.



Lyset i hverdagen + Capralhaugen = Magiske øyeblikk!


Hilsen hun som utfordret angsten sin, for å gjøre dagen bedre for noen andre <3 <3 <3


170 visninger

© 2019 av R. Guddal og Lyset i hverdagen!

  • Facebook - Hvit Circle
  • Hvit Instagram Ikon