Dagen hadde endelig kommet 16. april, jeg skulle inn på avrusning.
Jeg hadde aldri vært så motivert før. Så klar for å bli ferdig med medisiner, og det som fulgte med. Jeg hadde vært på avrusning før, men aldri så motivert som nå. Alle rundt meg så det at jeg virkelig ville det denne gangen. Jeg ville det tidligere å, men jeg dro inn med en annen innstilling. Før hadde jeg bare sittet på rommet til jeg skrev meg ut, før hadde jeg ikke spist med de andre, ikke snakket så mye med noen av de som var der.
Denne gangen skulle jeg gjøre det omvendt av tidligere.
Jeg ble hentet kl. 10 av ruskonsulenten, hadde standard samtalen man må ha med en lege med engang man kommer dit. Så gikk de gjennom bagene mine får å se om det var noe rus med meg inn. Også fikk jeg tildelt ett rom.
Første dagen gikk helt fint, jeg hilste på folka som var der, alltid noen kjent folk der. Vi spiste litt mat, satt oss noen timer ut i den flotte sola som var på den lille gressflekken. Etter vært gikk jeg inn for å sove, i og med at man alltid første natta ikke får sove. Så jeg tenkte at første natta skulle jeg tegne, male, pusle, ja gjøre det som jeg ønsket der og da. Og natta kom og jeg fikk ikke sove, men krampene var ikke så ille som jeg trodde de skulle være, så jeg kom meg fint gjennom natta.
Når vakta kom inn på morgenkvisten i 7 tiden, så satt jeg med 1000 biters puslespill. Hun måtte le litt av meg. Aldri hadde hun sett noen sitte så tidlig i den formen,med de kliss like puslebrikkene.
Klokka ble 11 og vi gikk en liten tur på butikken for den var åpen før påske. Formen var fortsatt helt ok. Satt ute i sola et par timer. Men jeg frøs en del. Også var jeg veldig varm, også veldig kald. Svette og kald og varme er en del av abstinensene. Når kvelden nærmet seg merket jeg at formen ble bare verre og verre. Jeg kjente krampene var mer intense både i armer og ben. Og i tillegg begynte jeg å bli sliten, så jeg ville egentlig bare sove. Men sove med kramper, haha, ikke sjans!!
Det er en helt uutholdelig følelse å ha opioid abstinenser. Du blir små gal til slutt. Når krampene kommer må man bevege seg for at de skal gå over, men man er så utslitt til slutt at man orker ikke bevege seg heller. Og krampene kommer først med mellomrom, men til slutt går de i ett, og det er da de blir uutholdelige.
Og det verste var at jeg ikke kunne få mer medisiner, for legen var borte hele påsken. Så til slutt så jeg ingen annen løsning enn å skrive meg ut. Tok en taxi hjem på morgenkvisten.
Jeg var sååå skuffet over meg selv. Jeg trodde virkelig at denne gangen skulle det gå. Jeg hadde sååå mye å se frem til, men det hjelper ikke det når man er på det verste. Det er ikke det man tenker på da...
Jeg har vært deppa noen dager nå, men jeg gir ikke opp kampen!!
Legger ved et lite dikt jeg har skrevet;
Rus sug!!
Det kommer så plutselig,
som ett angst anfall.
Det blir sterkere,
hvis du ikke feeder suget som vampyr vil ha blod.
Det er impulsivt og intenst,
og du må lære deg og stoppe.
Ikke la impulsen din ta over,
for da vinner suget.
Det vil nok alltid være der,
men du må lære å leve med det!
