For snart 2 år siden startet Frelsesarmeen Sandvika gatelag for damer opp. Jeg var rask med å melde meg på. Jeg hadde lenge ventet på at ett fotballag skulle dukke opp. Ett lag for oss som sliter litt psykisk, eller har rus bakgrunn. Og endelig kom det meg for øret, Frelsesarmeen hadde endelig dannet et Sandvika gatelag.
Da jeg gikk på barneskolen begynte jeg med fotball, og var det noe jeg elsket og viste jeg var god til, så var det å spille fotball. Jeg spilte på Jutul panterne fra jeg var 6 - 14 år. Vi hadde ett utrolig bra lag. Vi spilte kamper og flere helger gikk til cuper. Jo eldre jeg ble, jo mer seriøst ble det. Og jeg merket at det ble for mye. Jeg begynte å bli små lei, og ikke minst få andre interesser som var viktigere for meg. Så jeg fant ut at jeg skulle slutte, og jeg viste at vis jeg sluttet, så ville laget gå i oppløsning. Men jeg følte det var riktig da.
Mange år har gått, og jeg har tenkt mye tilbake på den tiden. Den følelsen fotball ga meg. Det rushet jeg får når jeg gir alt for å nå ballen først, når jeg dribler og vinner ballen, scorer og ikke minst det samholdet som er i et fotballag.
Så nå har jeg endelig kommet igang igjen. Og det føles så utrolig bra. Alle på laget sliter med noe, men vi støtter hverandre alltid. Og vi er ganske ferske sammen, men jeg har troa på oss i fremtiden.
I helgen har vi vært på sesong start cup, og det var en utrolig kul opplevelse. Vi dro dit med tanken om å kose oss. Vi hadde faktisk aldri spilt mot andre lag, men tok det som en trenings kamp.
Vi skulle overnatte på Jeløya. Vi kom frem fredag i 18 tiden, så var det middag og en samling, også natta. Så kom lørdagen som var dagen. Det var 5 kamper. Og når klokka ble 14.30, så hadde vi tapt alle kampene. 4. kampen ble uavgjort, de vant på straffekonkurranse? Men det var ikke så viktig for oss. Vi ble kjent med utrolig mye flotte mennesker. Som vi kommer til å møte igjen senere i sesongen. Og vi lærte mye nytt og ble bedre kjent med eget, lag på og utenfor banen.
5. siste kampen var en vennekamp, og da blandet de lagene, så alle fikk spille mot alle. Utrolig kult å bli kjent med folk fra rundt om i landet: Stavanger, Bergen, Larvik, Tønsberg, Oslo... Vi gikk til rommene vi hadde hatt for natten, dusjet, pakket sammen, og reiste avgårde. Vi var alle slitne, men ingen sure miner. Det er noe veldig godt og trygt over gatelagene, i og med at alle har slitt med noe, så alle er så forståelsesfulle og greie mot hverandre.
Jeg kommer hjem, legger meg til å sove ett par timer, så ringer mobilen min. Det er treneren min som lurer på noe. Som du vet XXX så har landslagstreneren vært å sett på kampene som har vært i dag. Og han la merke til deg. Som du vet så snakker vi trenere sammen, og vi lurer på om du vil være med på gate landslaget.
Du skal videre til VM i Cardiff Wales i august. Jeg vet jo du sliter litt med selvtillit og angst, og jeg tror virkelig dette er det siste som kan booste deg.
Jeg ble i ekstase!! Selvfølgelig vil jeg det! Det er en sinnssyk opplevelse! Så nå er det bare å glede seg. Herregud så heldig jeg er. Ting går virkelig min vei for tiden, og innsatsen min har vist å lønne seg!
Tusen takk alle som har støttet meg, og nå skal jeg blogge videre om veien til VM i Cardiff Wales i England, håper der vil følge meg på mine opp og nedturer på veien til VM!
Stor klem fra hun som har nådd nye og store MÅL!